I håndball er alle lag sårbare, de norske håndballjentene også. Det viste åpningskampen mot Frankrike.

Når motstanderen er god og laget selv ikke lykkes, utlignes forskjellen fort. Hvis Norge i utgangspunktet var noen mål bedre enn Frankrike, målt mot resultatene i treningskampene før OL, så så det helt annerledes ut i London London.

Der de norske bakspillerne kjørte seg fast i et bevegelig motstanderforsvar, fløt spillet så fint for Frankrike gjennom førsteomgangen at spillerne knapt kan ha trodd det selv. Det var jo Norge som var motstander!

De scoret 17 mål fra åpne, gode skuddposisjoner, mens Norge mer eller mindre kranglet inn sine 12 mål.

Frankrike fikk også god uttelling for høyden til Mariama Signate, 192 cm, og snarrådigheten til kantspillerne Audrey Deroin og Paule Baudouin. Samtidig så vi hvor viktig og hvor god Alison Pineau var. Det var kun i en periode midtveis at Norge var best (reduserte fra 1-6 til 9-10), og da hvilte Pineau.

17-12 til Frankrike ved pause var ikke for mye.

Da var spørsmålet om Norge kunne finne mottrekkene under praten i garderoben, og om de – som sist - ville slite ut de franske spillerne og vinne avslutningen i kampen med mange nok mål. For slik puljene er trukket i OL, nytter det ikke å se åpningskampen som en form for trening. Kampene fremover er såpass skarpe at også poeng mot Frankrike kunne vise seg nødvendig.

Vi ventet altså på den vanlige norske sluttspurten. Og den trodde vi litt på også.

Men det som stemte med denne teorien, var bare at de franske spillerne ble mo i knærne mot slutten og begynte å gjøre mange feil. Dermed tok Norge innpå, men også Norge var såpass ute av lage spillemessig at det manglet ett mål til slutt.

Feilene ble mange, gode muligheter ble forspilt.

Her ligger det løfterike, tross alt. Frankrike regnes, sammen med Russlsand, som Norges vanskeligste motstandere i kampen om gullet. Når det bare blir ettmåls-tap i en kamp der så mange av spillerne var under middels, må det nødvendigvis bli bedre fremover. Og vi kan komme til å møte Frankrike igjen.

Trener Thorir Hergeirsson måtte se at lite virket, men han gjorde i hvert fall et vellykket grep i pausen. Ida Alstad kom inn, slik at Norge også hadde en trussel utenfra. Kari Aalvik Grimsbø ble satt inn i målet og bidro mot slutten med den serien av redninger som nesten ga Norge uavgjort.

Det merkeligste med denne kampen var at Norge i perioder, spesielt i de tre første kvarterene, ble utspilt. De fleste franske målene kom etter tempohåndball og posisjonsspill på godt nivå, og Norge fant egentlig ikke noe annet mottrekk enn å vente på at de franske kreftene skulle ta slutt.

Nå er Sverige motstander mandag kveld, og de har i likhet med Norge noe å revansjere etter tap i første kamp. Det kan bli artig.

Kommentarer

Dette er en arena for å komme med synspunkter, argumenter og informasjon. Vi forventer en saklig debatt og aksepterer ikke:

• - Bannskap og upassende kjønnsuttrykk
• - Utskjelling av debattmotstandere, enkeltpersoner eller grupper
• - Injurierende beskyldninger eller udokumenterbare påstander om forhold som enten er straffbare eller sterkt belastende.
• - Rasistiske utsagn.
• Brudd på disse reglene samt falske profiler blir utestengt fra vårt debattforum.

Debatten er åpen fra 07.00 til 00.00 på hverdager og fra 09.00 til 00.00 i helgene.